Mobbing

Jeg tenkte jeg bare skulle fortelle min historie av mobbing ! 

Det startet med at vi flyttet til Skedsmokorset, jeg bodde først i Torneroseveien. Når jeg bodde der fikk jeg en venninne og jeg har fortsatt litt kontakt med henne, men er aldri med henne desverre.. Vi bodde ikke i det huset så lenge fordi mamma og pappa ville flytte til Bjørkelia, der hadde vi noen kjempe koselige naboen som vi ble kjent med. Jeg flyttet dit rett før jeg skulle starte i 1.klasse og da fikk jeg jo en venninne. Da første skoledag var kunne ikke mamma følge meg til skolen så det var en som heter Marianne som fulgte meg til skolen og det var noen jenter på skolen som la merke til at jeg ikke ble fulgt av mamma'n og pappa'n min som alle andre, dermed ble jeg sett på som spesiell.

Jeg fikk høre dette hver dag, det ble bare verre og verre for hver dag, jeg fikk jo en venninne, men vi var aldri sammen på skolen. Jeg vet ikke hvorfor, men det bare ble sånn. I klassen ville ingen være med meg, jeg satt der helt alene, så jeg prøvd å få litt kontakt med jenter og gutter fra andre klasser, men de ville ikke bli sett med meg.. Bortsett fra en jente og det var Guro vi ble kjempe gode venner. Ikke i første klasse, men i løpet av 2.klasse.  Mamma spurte meg alltid hvordan jeg hadde hatt det og jeg sa alltid at jeg hadde bra, men eegentlig var det jo ikke sånn. Jeg var alltid alene i alle friminutt i 1 år. 

På grunn av Guro fikk jeg fler og fler venner og jeg ble bedt i noen få bursdager. Dette fortsatte helt til vi flyttet fra Skedsmokorset til Rælingen. 

Når jeg flyttet til Rælingen i 3.klasse og da startet jeg på Rud barneskole, der fikk jeg venner. Det startet med to venninner og fikk fler og fler så det var jo bra, men når jeg endelig fikk ordentlig kontakt med en så fikk vi all trøbbelen som skjedde på den skolen. Da mener jeg av herværk, jeg fikk alltid skylden. De andre la merke til det og noen begynte å trekke seg unna meg.. Jeg var veldig dårlig til å lese på barneksolen også, så jeg måtte begynne på lesekurs sammen med to andre fra klassen min. Vi ble sett rart på siden vi var annerledes. Jeg fikk alltid de rare blikkene, men etterhvert gikk det over. HELDIGVIS, hvis ikke vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg gråt meg selv til søvn noen ganger også eller egentlig ganske ofte. Vi flyttet mye rundt i Rælingen, men det gjorde meg faktisk ingenting. Når jeg gikk til og fra skolen var jeg alltid redd for at en gutt skulle komme å dytte til meg, noe som skjedde nesten hver dag, jeg sa i fra til læreren min og tilkalte til møte med meg, eleven som dyttet og lærere, men det ble bare verre, ingen ville gå med meg lenger fordi de andre var redd for at det skulle skje med de også. 

Jeg gruet meg helt sinnsykt til ungdomsskolen, men gledet meg litt å for da ble jeg kanskje kvitt alt med alle andre. Jeg begynte jo på ungdomsskolen med noen få fra skolen, noe jeg ble litt glad for. Det tok litt tid før jeg åpnet meg for klassen jeg begynte i og på grunn av de folkene som jeg startet i klassen med er jeg den jeg er i dag. Jeg fikk god kontakt med alle sammen på trinnet og etterhvert som noen startet rykter om meg så begynte de som var eldre enn meg å kalle meg stygge ting, hver dag uansett hvor jeg var. De har også lurt meg med å si at de liker meg, men bare har tullet med meg. Noe som gjør det vanskelig for meg å stole på folk, jeg er redd for å falle for gutter. De fant også ut av min største hemmelighet, når de kom til meg å spurte om det.. da knakk jeg helt sammen, jeg gråt og gråt og gråt, jeg ble bort fra mange timer fra skolen og var helt borte og i min egen verden. Dette var i 8.klasse, men i 9ende klasse da begynte det å roe seg litt, trodde jeg. Jeg tenkte mye på det som skjedde på barneskolen.. Jeg gruet meg til å gå til og fra skolen, jeg var redd for å gå alene, men det gjorde ingenting for jeg hadde alltid noen å gå med som regel.

Jeg gikk alene en dag og da kom noen gutter som var året eldre enn meg. Det var vinter og jeg ble løpt ned bakfra, dyttet i snøen og sparket snø på og fikk masse snø i ansiktet gnidd rundt i ansiktet. Dette skjedde også av og til når jeg gikk med andre, jeg var så flau over det at jeg ville helst gå alene en stund. De gjorde det også på skolen, dynket meg i snø, slang dritt til meg i gangene, lugget og dultet borti meg. Dette hevet jeg meg bare over, jeg sluttet og bry meg og gledet meg bare til det var over. Til de skulle slutte på Marikollen ungdomsskole!







Alt dette har bare gjort meg sterk!
 
-Jeg forkortet det veldig, hvis ikke hadde det vel blitt en hel bok 

5 kommentarer

Marianne Emilie V. Hansen

23.10.2012 kl.23:55

Uff vennen, dette var sykt å lese! Du er en så god og herlig person at jeg aldri kunne tenkt meg at noe sånt ville skjedd deg.

I løpet av tiden vi har hatt til å bli kjent har jeg blitt veldig glad i deg, husk det<3

PS! De hadde sikkert små tissetasser så de ville gjøre at andre følte seg liten også!! Kukoster assa...

ida

24.10.2012 kl.14:42

bra skrevet! fikk gåsehud når jeg leste det!

jeg synes du er en utrolig søt og herlig jente og har veldig lyst til å bli bedre kjent med deg! <3

Prinsesse Siri

24.10.2012 kl.15:09

vet du hva?

det der hadde jeg aldri trodd! du er en sykt herlig person som fortjener det beste! Skjønner ikke hva som er mulig og misslike med deg, du er jo så god!

Jeg er utrolig glad jeg møtte deg, og det mener jeg virkelig! du vet du kan prate med meg uansett hva det er vennen, jeg er her for deg om det skjer noe!

DE ER IKKE VERDT NOE!!

Glad i deg snuppa <3

Pernille

24.10.2012 kl.17:21

Leste hele teksten/historien din flere ganger, like trist hver gang. Skjønner ikke at folk engang gidder å være sånn mot andre personer, mobbing er no dritt! Jeg ville ha støttet deg hvis det hadde skjedd noe <3 glaidæ

juliebj

24.10.2012 kl.23:25

Madelen <3 Du er utrolig sterk !

Skriv en ny kommentar

hits